<< Tekster  << Valborg i Nyksund

Saken i Billedkunst 4/05:

Vær varsom-plakat for dokumentarisk kunst

Den dokumentariske kunsten bør underlegges et regelsett på linje med pressens vær varsom-plakat, mener Aaslaug Vaa, fylkeskultursjef i Nordland.

Tekst av Nina Schjønsby

Videodokumentaren Valborg i Nyksund av Charlotte Thiis-Evensen og Lisa Karlsson har utløst en debatt omkring arbeidsmåtene til kunstnere som jobber med dokumentarisk materiale. Bakgrunnen er at Thiis-Evensen og Karlsson ikke klargjorde filmens tema, skam, med de medvirkende før innspilling. Derfor kom det som en overraskelse på disse at kunstnerne hadde valgt å fokusere på Valborgs deformerte hånd, fremfor å gi et mer helhetlig bilde av Valborg som kulturformidler og lærer i bygda.

Videoen inngikk i Kunstneriske forstyrrelser – Kunst i Nordland, og prosjektleder Per Gunnar Tverbakk ønsket å kjøpe verket for å destruere det i samråd med Valborgs familie. I NRKs Kulturnytt 14. juni sier imidlertid Thiis-Evensen at verket skal selges til en privat kunstsamler, men at det i fremtiden bare skal vises «i private sammenhenger». 

I siste utgave av Syn og Segn (2/2005) tar Aaslaug Vaa, fylkeskultursjef i Nordland, til orde for at såkalt vitnekunst, som tar utgangspunkt i autentiske personer og faktiske steder, bør følge en vær varsom-plakat i likhet med pressen. I en heftig debatt i Dagsnytt Atten påpekte Tverbakk de etiske dilemma som ligger i arbeider av dokumentarisk art. Peter Butenschøn, rektor ved Kunsthøgskolen i Oslo, avviste derimot at kunstverket burde destrueres og trakk paralleller til nazisensuren. Vaa og Tverbakk fulgte opp temaet i en kronikk i Dagbladet. De mener at Butenschøns kunstsyn er foreldet, «fordi kunsten inngår i samfunnet, er meningsdannende og påvirker vår sosiale virkelighet». Kunstnere må være bevisst sin egen rolle, ha et refleksivt forhold til egen kunstnerisk praksis og relasjonen mellom kunst og samfunn, påpeker de.

ENQUETER:

– Bør kunstnere som jobber med dokumentarisk kunst arbeide etter en vær varsom-plakat på linje med pressen?

Liv Hausken, førsteamanuensis i medievitenskap, Universitetet i Oslo
– Jeg liker ikke forbud, men jeg har sans for folkeskikk. Noen ganger kan det være behov for retningslinjer for folkeskikk, og vær varsom-plakaten skal i prinsippet fungere som slike retningslinjer for pressen. Det er lite under plakatens første punkt (om pressens samfunnsrolle) og andre punkt (om integritet og ansvar) som synes direkte overførbart, men visse av underpunktene til tredje punkt (journalistisk atferd og forholdet til kildene) og fjerde punkt (publiseringsregler) bør absolutt kunne vurderes som aktuelle også for dokumentarisk kunst. Ikke minst gjelder dette punktene 3.3 (om å gjøre premissene klare for intervjuobjekter og andre involverte), 3.9 (om å vise særlig hensyn til folk som ikke kan forventes å være klar over virkningen av sine handlinger eller uttalelser) og kanskje også 4.3 (vis respekt for folk), 4.6 (ta særlig hensyn til folk i sjokk eller katastrofesituasjoner) og 4.8 (vær særlig hensynsfull overfor barn).

Marte Vold, kunstner
– Jeg synes kunst som utfordrer og er «farlig» er nødvendig, men jeg mener det er helt essensielt å informere om hva de medvirkende sier ja til å være med på. Man kan kanskje bruke sin egen samvittighet som rettesnor når man klipper videoen, og spørre seg selv «var det dette hun/han sa ja til å være med på?». Det er ikke til å komme unna at man som videokunstner har mulighet til å manipulere materialet enormt i klipperommet.

Bodil Furu, kunster
– På et generelt grunnlag kan man si følgende: i journalistikken er det vanlig å komme med dementier om vær varsom-plakatens retningslinjer blir brutt, i kunsten finnes derimot ikke denne praksisen. Kunstobjektet går inn i en offentlighet og blir stående som utsagn. Derfor er vårt etiske ansvar som kunstnere faktisk større enn journalistenes.

Lene Ask, kunstner
– Det er en selvfølge at kunstnere som jobber i dokumentarisk form, bør utøve samme varsomhet som journalistene bestreber. Overtramp på personvernet er like stygt om det skjer i kunsten, som i pressen. Kunstneren har dessuten et spesielt ansvar for å forklare de involverte hvilke kontekst arbeidet skal leses i, slik at deltakerne forstår rekkevidden av det de er med på. Dette kan være utfordrende fordi man ofte arbeider med grupper som ikke har umiddelbar forutsetning til å forstå og forutse kunstarenaens mange kodekser. Likevel er dette en viktig del av prosessen om det ferdige kunstverket skal ha en troverdighet og en verdi.

Til toppen