<< Tekster
Repetisjoner
Av Guri Skuggen
Til utstillingen i Vigeland-museet har Charlotte Thiis-Evensen laget et tre-skjerms videoarbeid med tittelen Gre hår. På tre store papir ser vi unge kvinner med langt hår sittende på bakken med strake ben. De sees forfra, men ansiktene er skjult av det lange håret som de grer med rolige, gjentakende bevegelser. Kvinnene sitter lent forover med bøyd rygg og nakke, slik at håret skjuler de nakne kroppene. Arbeidet er på samme tid både vakkert og ubehagelig. De rolige bevegelsene, duse fargene og nesten skulpturelle kroppene lokker oss inn, samtidig som den unaturlige sittestillingen, hvite bakgrunnen og kvinnenes bortgjemte ansikt gir oss en følelse av ubehag.
Utgangspunktet for verket er maleriet Krigsscene fra middelalderen av Edgar Degas (1834-1917), malt i ca. 1865 og stilt ut på Salongen i Paris samme år. Degas begynte sin karriere som historiemaler, og dette er det siste bildet han malte i denne sjangeren før han gikk over til mer realistiske motiv. Innholdet er dramatisk. Vi er vitne til øyeblikket etter en massevoldtekt, der tre krigere til hest er i ferd med å forlate åtte nakne kvinner, noen stående andre liggende på bakken. Kvinnene bøyer hodet, eller vender det bort, i skam og fortvilelse. De nakne kroppene er delvis skjult av kvinnenes lange hår. Det er denne skammen og sårbarheten, samt måten håret fungerer som en beskyttelse for disse kvinnene på, som er det idemessige utgangspunktet for verket Gre hår og utstillingen i Vigeland-museet. Interessant nok finner vi igjen flere av positurene fra dette bildet i Degas senere produksjon, men da med et helt annet innhold: Mot slutten av 1870- og 1880-årene malte han en serie bilder med badende kvinner og kvinner som grer håret. Dette var populære motiv i fransk kunst på slutten av 1800-tallet, ikke bare hos Degas, men også hos kunstnere som Pierre-Auguste Renoir (1841-1919), Georges Seurat (1859-91) og Berthe Morisot (1841-95). Mens man tidligere hadde fremstilt den nakne kvinnen som nymfe eller gudinne, krevde realismen mer samtidige motiv. Ved å plassere kvinnen på badet kunne man fremstille henne naken, eller delvis avkledd, i en moderne kontekst. Typisk for disse motivene hos Degas er at kvinnene nesten alltid er sett bakfra, ofte med bøyd hode. Denne måten å fremstille kvinnen på var typisk for tiden. Den manglende konfrontasjonen med betrakteren skulle gjøre motivet behagelig å se på. I denne motivkretsen hos Degas har Thiis-Evensen funnet et annet, mer direkte forbilde for Gre hår. Videoverket er en rekonstruksjon av en pastell- og kulltegning med tittelen Naken kvinne sittende på bakken, greende fra 1886/1890.[1]
I utstillingen vises Gre hår sammen med syv tegninger og syv skulpturer av Gustav Vigeland som Thiis-Evensen har valgt ut. Arbeidene er fra perioden 1892 til 1900 – før Vigeland hadde funnet frem til sitt monumentale formspråk. Innholdet i skulpturene fra denne tiden er ofte introvert, med fokus på smerte og fortvilelse. Formen er til tider oppløst og skissemessig, noe som gir skulpturene et uferdig uttrykk. Også tegningene har noe rått og uferdig over seg. Det er det skjøre og uferdige som Thiis-Evensen har vært opptatt av i utvelgelsen av både skulpturene og tegningene til Vigeland. Flere av arbeidene har ikke blitt vist tidligere, blant annet den lille skulpturen Kvinnehode fra 1892, som er blant Vigelands tidligste arbeider og fra hans korte naturalistiske fase. Trolig er heller ikke Ung mann og kvinne (slutten av 1890-årene) og Ekstase (1898) tidligere utstilt. To av skulpturene har et mytologisk motiv: Leda og svanen (1900) og Orfeus og Eurydike (1899). Bruken av mytologi, legender og eventyr i kunsten var en arv fra romantikken som blusset opp med fornyet styrke med nyromantikken og symbolismen mot slutten av 1800-tallet. Dette kan sees som en motreaksjon på det moderne prosjektet – på tidens rasjonalisme og troen på vitenskapen. Det var også en protest mot naturalismens krav om at kunsten skulle baseres på nøyaktige naturstudier og en sann gjengivelse av virkeligheten. Bruken av myter og symboler ble av mange kunstnere på denne tiden sett på som en måte å frigjøre seg fra denne tvangstrøyen. I fantasien, drømmene og menneskenes indre sjeleliv fant de ny inspirasjon. Hos Vigeland er dette fokuset på menneskenes følelsesliv spesielt tydelig i hans «mann og kvinne»-grupper fra 1890-årene, blant annet i De nedbøyde. Skulpturen ble laget i Berlin i 1895, mens Vigeland tilbrakte tre måneder i den tyske hovedstaden på vei sørover mot Firenze. I disse månedene vanket han i kretsen med nyromantikere og symbolister bestående blant andre av den svenske forfatteren og dramatikeren August Strindberg, den polske forfatteren Stanislav Przybyszewski, den svenske poeten Ola Hansson, Sigbjørn Obstfelder og Edvard Munch. Vi finner det samme innholdet i Vigelands tegninger fra denne perioden, om enn med et enda råere uttrykk; mann og kvinne i heftig omfavnelse, lidende, elskende. Vigelands tegninger var ikke ferdige kunstverk, men skisser og ideer til skulpturer han kanskje ville lage i fremtiden. Motiver ble ofte gjentatt med små variasjoner, og nummerert I, II, III, o.s.v. På tegningene har han også ofte skrevet notater som skulle minne ham på hva han tenkte i prosessen, samt referanser til tidligere tegninger. Dette var med andre ord Vigelands idébank. Det var aldri meningen at tegningene skulle stilles ut, og i arbeidet med dem kunne han derfor la fantasien slippe løs.
Håret kan være et ladet og mangefasettert symbol. Først og fremst uttrykker det femininitet, men det symboliserer også styrke, virilitet, seksualitet og ungdommelighet. Håret er også noe som skjuler og dekker til. Uten det er vi blottstilt. Å miste eller få avklippet håret er forbundet med skam, og tap av potens. Videre er håret nært forbundet med vår identitet. Vi bruker håret til å uttrykke hvem vi er og hvordan vi har det. Løst hår er gjerne forbundet med frihet, og i et historisk perspektiv også med løsaktighet. I kraft av å være noe som varer er hår knyttet til minner, og en hårlokk fra en vi er glad i er ofte høyt skattet. Som et siste eksempel kan nevnes at hår løsrevet fra kroppen også kan oppfattes som urent og derfor vekke avsky.
Med et så rikt utvalg av fortolkningsmuligheter og assosiasjoner er det ikke rart at håret har vært et mye brukt symbol i kunsten. I Vigelands samtid – nærmere bestemt blant fin de siècle-kunstnerne i kretsen rundt Strindberg og Przybyszewski, ble kvinnen gjerne oppfattet som en trussel. Den lidenskapen hun vekket kunne fortære mannen – og fremstillinger av kvinnen som skjøge og vampyr florerte. I disse fremstillingene har kvinnen gjerne langt, rødt hår. Vi finner også eksempler på at håret i seg selv er truende, som i fremstillingene av kvinnen som Medusa. Også i Vigelands tegninger fra denne perioden finner vi spor etter dette tankegodset. På en tegning fra Paris 1893 av en sittende kvinne som trekker mannen ned mot seg har han skrevet «Vampyr» [2], og i den ene skissen Thiis-Evensen har valgt ut til denne utstillingen slynger kvinnen seg rundt mannen bakfra og biter ham i nakken. I en skisse fra 1897 har han tenkt Medusa som motiv på et fat eller en skål.[3] Generelt kan man si at det i hans «mann og kvinne»-grupper ofte er en kamp mellom kjønnene, og spesielt i tegningene er det voldsomme krefter som spilles ut. Hans forhold til kvinnen og seksualitet synes likevel å ha vært mer naturlig og mindre nevrotisk enn hos hans samtidige symbolister. På en tegning fra 2. september 1905 har han skrevet «Djævlen og Sjøgen el. rettere Mand og Kvinde»[4]. Han mente med andre ord at «Mand og Kvinde» var en mer passende tittel. I Vigelands tegninger blir kvinnene ofte fremstilt som sterke, initiativrike og med kontroll over sin egen seksualitet. Dette ser vi også i enkelte av Vigelands skulpturer, for eksempel i Ekstase, der det flommende håret nettopp uttrykker vitalitet og frihet.
I samtidskunsten er det spesielt kvinnelige kunstnere som har vært opptatt av hårsymbolikken – trolig fordi håret er så nært knyttet til det feminine, og således et godt utgangspunkt for å problematisere kvinners identitet og kjønnsroller. I Marina Abramovićs (f. 1946) videoperformance Art must be beautiful. Artists must be beautiful fra 1975 har kunstneren filmet seg selv mens hun grer håret med intense, aggressive bevegelser, samtidig som hun gjentar setningene ”Art must be beautiful. Artists must be beautiful”. Det er tydelig at hun påfører seg selv smerte, samtidig som stemmen og måten hun poserer på også har seksuelle undertoner. I den palestinske kunstneren Mona Hatoums (f. 1952) installasjon Recollection fra 1995 handler det om minner og adskillelse. Til denne installasjonen samlet Hatoum hår fra badekarsluket, kammer og børster over en periode på seks år. Håret ble rullet til små baller og spredt utover gulvet i utstillingslokalet som små hybelkaniner. I tillegg knyttet hun sammen ett og ett hårstrå til lange tråder som ble hengt fra taket. I det betrakteren beveget seg gjennom rommet ble hun eller han konfrontert med disse nesten usynlige hårstråene, som kilte mot ansiktet, samtidig som bevegelsen i rommet fikk hårballene til å danse på gulvet.
Hos Thiis-Evensen har hårtematikken vært tilbakevendende. I tidligere verk, som i kortfilmen Sannhetens øyeblikk (2004), En mor. En datter (2013) og Uten tittel (2013) har hun brukt håret som et virkemiddel for å problematisere frihetsbegrepet i relasjon til kvinner. Sannhetens øyeblikk handler om tante Astrid som ikke fikk lov til å klippe håret av sin mor, og som nå, i voksen alder, skal til frisøren for første gang. I videoverket En mor. En datter er tradisjonelle roller byttet om, og det er datteren som grer morens hår. Arbeidet vises i sakte film, noe som får handlingen som i utgangspunktet er forbundet med pleie og ømhet til å fremstå som nesten voldelig. Selv om innholdet er et annet gir verket likevel assosiasjoner til Abramovićs Art must be beautiful. Artists must be beautiful. Uten tittel viser tre somaliske jenter som tar av og på seg en hijab. Også dette arbeidet vises i sakte film, noe som gir det en poetisk dimensjon, samtidig som det forstyrrer kronologien. Tar de den av eller på? Jentene er i den fasen i livet der de skal velge om de vil bruke hijab eller ikke, og verket problematiserer identitet og personlig frihet.
Generelt kan man si at Thiis-Evensen i sine arbeider er opptatt av å avdekke maktkonstellasjoner. Hva er det som hindrer oss i å handle fritt? Og hva vil det si å handle fritt? Kan vi mennesker i det hele tatt fri oss fra vår historie, fra samfunnet, og fra andres forventninger? Hvem er det som har makten? Spesielt i verket Uten tittel blir betrakteren trukket inn i dette maktspillet. I en sekvens i videoen ser jentene på betrakteren på en direkte, nesten konfronterende måte, og den som ser blir oppmerksom på sin rolle ikke bare som kikker, men også som en maktfaktor. Hvem er det som bestemmer om jentene skal bruke hijab? Deres valg blir styrt både av våre vestlige fordommer og tradisjonen i den kulturen de kommer fra. Hvilket rom blir det igjen til individuell frihet? Også i Gre hår spiller betrakteren en betydelig rolle. De unge kvinnene skjuler seg for oss, skamfulle over sine nakne kropper. Vi kikker likevel. Det handler blant annet om unge kvinners forhold til egen kropp og deres bevissthet knyttet til det å bli sett. Det å hele tiden være tilgjengelig for andres blikk, vurderinger og kommentarer. Det bøyde hode er et uttrykk for sårbarhet, og denne sårbarheten er knyttet til unge kvinners identitet. Ved å stille ut Gre hår i stort format sammen med relativt små arbeider av Gustav Vigeland, blir Vigelands skulpturer og tegninger nesten som fotnoter til videoverket. Og ved å velge ut arbeider av Vigeland som også har kvinnelige protagonister, blir fokuset på hvordan kvinnen er fremstilt, men også på hvordan vi ser på henne, forsterket. På denne måten er sammenstillingen med på å berike begge kunstnernes verk.
[1] Edgar Degas, «Femme nue, assise par terre, se peignant», 1886 og 1890. Musée d’Orsay.
[2] Gustav Vigeland, Vampyr, 1893. OKK.VM.T.CMK0.0003. Vigeland-museet.
[3] Gustav Vigeland, Medusa, 1897. OKK.VM.T.OC00.0003. Vigeland-museet.
[4] Gustav Vigeland, Djævlen og Sjøgen, 1905. OKK.VM.T.CMK0.0891. Vigeland-museet.