<< Tekster  << Valborg i Nyksund

Dagladet.no, publisert fredag 10.06.2005 kl. 05:40

Utdatert kunstsyn

Hvordan skal studentene på Kunsthøgkolen i Oslo få et reflektert forhold til sitt virke med en rektor som Peter Butenschøn?

Av Aaslaug Vaa, kunsthistoriker og Per Gunnar Tverbakk, kunstkurator

NÅR KUNSTNERE i stadig større utstrekning bruker journalistiske metoder, og det reises kritikk ved deres synsvinkel, hevder Peter Butenschøn at denne kritikken minner om den nazitiden vi helst vil glemme. I flere radiointervjuer har rektoren ved Kunsthøgskolen i Oslo hevdet et kunstsyn der han forstår kunstnerisk praksis som en virksomhet der alt er tillatt. Hans mening er at et kunstverk for enhver pris ikke må ødelegges, uansett hvem verket måtte skade. Det vil si at kunsten er fristilt fra etiske og moralske dimensjoner. Hvordan kan slike holdninger ligge til grunn for utdanningen av unge mennesker til dagens kunstneriske virkelighet? Rektoren ved en av landets mest prestisjefulle utdanninger forfekter en lite reflektert og utdatert kunstforståelse. 

Utgangspunktet for diskusjonene den siste uken er et dokumentarisk filmverk produsert med støtte fra kunstprosjektet Kunstneriske Forstyrrelser - Kunst i Nordland og Vaas kritikk av verket i siste nummer av Syn og Segn. Filmen presenterer en nålevende kvinne i hennes lokalmiljø. Måten kunstneren har valgt å fremstille kvinnen på resulterte i at familien hennes ønsket å stoppe visningen av filmen. De hevder at kunstneren ikke klargjorde sine premisser i utgangspunktet, og derfor misbrukte den tillit som ble gitt dem. Som følge av reaksjonene fra familien har Kunstneriske Forstyrrelser (som oppdragsgiver) anmodet kunstnerne om å gi filmen og dens rettigheter til det mennesket som presenteres i filmen, eventuelt å kjøpe den for så å gi den videre til familien. 

DA TVERBAK møtte Butenschøn på Dagsnytt Atten denne uken, påpekte han de etiske dilemmaene som ligger innbakt i arbeider av dokumentarisk og stedsspesifikk karakter. Butenschøn svarte med avvisning og sammenliknet prosessen med nazisensur og mørkemannsfakter. Det voldsomme og uforsonlige utfallet skjedde med henvisning til en prinsipiell forståelse av kunsten som autonom. Det vil si at kunsten i kraft av sin suverenitet kan gjøre hva den vil uavhengig av moral og etikk. Butenschøn forfekter en forståelse av kunsten som noe gitt av noe utenfor mennesket selv, og en kunstner med geniets privilegier. Ikke nok med det, ifølge rektoren er kunsten et avsondret felt uten virkning inn i vår sosiale og politiske virkelighet. Stilt overfor denne opphøyde og foreldete kunstforståelsen feller vi nærmest de samme etiske dommer uavhengig av tid og sted ifølge Butenschøn. En slik forståelse av kunstens vesen er vi fullstendig uenig i. Fordi kunsten inngår i samfunnet er den meningsdannende og påvirker vår sosiale virkelighet. Det er vel antakelig ut fra en slik kunstforståelse at Akademiet i Trondheim har etablert et fag med navnet «kunst i fellesskapets rom». 

VI PÅSTÅR AT Butenschøn ikke har fulgt med i timen når han ikke er seg bevisst at relasjonen kunst og samfunn kontinuerlig problematiseres og nyanseres. Bruken av dokumentariske og stedsspesifikke strategier åpner for nye etiske og moralske dilemmaer i kunsten, hvor det vanskelig lar seg gjøre å opprettholde kunstens totale autonomi. Den er kun mulig når kunsten oppholder seg i sine egne rom som f.eks. museer og gallerier. De siste tiårene har kunsten beveget seg ut av disse autonome rommene. En parallell debatt har pågått i litteraturmiljøet over lang tid. Forfattere hevder at de benytter journalistikkens etiske spilleregler når de bruker levende menneskers fortellinger som utgangspunkt. Innenfor vitenskapelig praksis er det også spesifikke krav til dokumentarisme. I motsetning til Butenschøn hevder vi at kunsten ikke er fri, men kulturelt konstruert. 

Kunstneriske Forstyrrelser er et stedsspesifikt kunstprosjekt i regi av Nordland fylkeskommune, som undersøker kunstens sosiale funksjon og de dialogene som oppstår. I Narvik vil for eksempel kunstneren Aleksandra Mir i samarbeid med kommunen og næringslivet gi tusen nyfødte barn sin egen stjerne, støpt ned i bakken i et nytt byområde. Dette prosjektet krever stor lokal medvirkning og innflytelse. På Tranøy i Hamarøy lot kunstnere Michael Elmgeen & Ingar Dragset et lokalt folkemøte ta avgjørelsen om hvorvidt deres forslag til en ny skulptur skulle realiseres i lokalsamfunnet. På Nesna har kunstneren Carsten Holler foreslått å bygge en skulptur som det går an å bo i, og som skal drives som et hotell. Det skjer i nært samarbeid med lokalt næringsliv. Som produsent av stedsspesifikke prosjekter gir vi kunstnere tilgang på lokalmiljøer som de ellers ville ha vanskelig for å operere i, og vi bærer derfor også selv et etisk ansvar overfor disse. Der kunstnerne tar initiativ til inkluderende omgangsformer med andre mennesker oppstår det et særlig behov for selvinnsikt og ydmykhet, ikke minst å gjøre den andre klar over sine hensikter i utgansgpunktet. 

FORDI KUNSTEN er et menneskeskapt fenomen, finnes det ikke absolutte sannheter med hensyn til hvordan kunsten kan og vil operere. Det sentrale omdreiningspunkt i all kunstproduksjon er kritikk og diskusjon. Innsikt i kompleksiteten i dagens kunstneriske praksis og vilje til å diskutere problemstillinger som er knyttet til de ulike kunstsjangrene mener vi må være til stede i enhver kunstinstitusjon, ikke minst ved Kunsthøgskolen i Oslo. Vi mener at Kunsthøgskolen plikter å gi sine studenter en bevissthet rundt egen rolle, en evne til å se konsekvensene av sin egen praksis, og et refleksivt forhold til kunstnerisk praksis, til forskjell fra et dogmatisk syn som måler seg med de mørkemennene Butenschøn selv maler på veggen. 

Vi opplever Butenschøns holdninger som lettkjøpte og lite i takt med tidens krav til åpne og søkende diskusjoner. Like interessant er det å se at han også er i utakt med sin egen dekan. Der rektor ivrer for en kunst på siden av og fritatt fra de reglene som gjelder for resten samfunnet, peker dekan Ståle Stenslies «Visjonsdokument 1 - forslag til endringer i det nye Fakultet for Visuell Kunst (FVK)», i motsatt retning. Her heter det at «det er en prioritert oppgave å forankre skolen som deltaker i den offentlige samfunnsdebatt». Slike visjoner krever ansvarsbevisste kunstnere og utdanningsinstitusjoner. Men hvordan skal disse verdiene forankres når rektor og øverste leder hevder et helt annet syn? 

Til toppen