<< Tekster << Valborg i Nyksund
Med fokus på det unevnelige
Av Nora Ceciliedatter Nerdrum, kunsthistoriker, freelance skribent med Master i Visual Culture
Historien om det lille fiskeværet Nyksund i Øksnes kommune i Vesterålen avdekkes, bit for bit, i løpet av de tre dagene jeg tilbringer ytterst i havgapet med kunstner Charlotte Thiis-Evensen. Valborg, lokalhistoriker og hovedperson i Thiis-Evensens og Lisa Karlsons film Valborg i Nyksund, forteller om sin barndoms by. Hun minnes tvangsfraflytting på 60-tallet, hun skildrer fallerferdige brygger og rustent maskinutstyr. Hun beskriver forlatte hus, erindrer plyndring og ødeleggelse av etterlatte eiendeler. Hun forteller om de tyske ungdommene, sommergjestene som kom tilbake, år etter år, for å studere den folketomme kystbyens særegne skjebne. Og sist, men ikke minst, forteller hun om livet i Nyksund. Livet før alt ble stille i et engang så levende fiskesamfunn.
Lisa og Charlotte forteller
Lisa Karlsson og Charlotte Thiis-Evensen har fått i oppdrag å lage et kunstverk med utgangspunkt i Valborgs fødeby. Resultatet er filmen Valborg i Nyksund. Vakre bilder av nordnorsk natur akkompagnert av Tungtvanns’ harde, suggesive rapping innleder den sju minutter lange dokumentaren: ”Ubudne gjesta/ Pressa oss inn på festa/ Førpesta/ Så hard på flaska/ at tuten bresta/ festa de beste/ kvesta de fleste…” Nåtiden inntar fortiden, fiskesamfunnet er på vei inn i en ny tid som autentisk kystperle for turistene. Valborgs stemme overtar; med entusiasme og innlevelse lar hun oss ta del i det Nyksund hun husker fra sin ungdom. Hun forteller om hverdagen i det hun kaller et ’bysamfunn’ ”der ingen gikk rett inn til hverandre, men hilste når de traff hverandre på gaten.” Hun forteller om en naturlig reserverthet, et samfunn uten sladder og baksnakking.
Bilder av Valborg i stua i ’gammelhuset’ i Nyksund alternerer med nærbilder av Valborg som sløyer sei. Med stor presisjon og vante bevegelser fjerner hun hode og hale før hun fileterer og gjør fisken klar for tilberedning. Filmen arter seg i begynnelsen nesten som en reportasje, en likefrem beskrivelse av en kvinne nordfra. For en uvitende og utenforstående tilskuer kommer det derfor som et sjokk å se den misdannede venstrehånden som plutselig blir svært synlig under kameraets granskende blikk.
Kontrastene er store i kortfilmens avsluttende sekvens. Valborgs velskapte høyrehånd står i skarp motsetning til den venstre som slutter der fingrene vanligvis vokser i forlengelse av håndbaken. Den ødelagte fiskekroppen og den glinsende kniveggen øker følelsen av ubehag i møte med kroppsdelen som oppfattes som annerledes og fremmed. Tilskueren utfordres til å ta et oppgjør med sin egen kroppsopplevelse, til å betrakte seg selv og sin egen sårbarhet. I sin bok Extreme Bodies- The use and abuse of the body in art skriver Francesca Salfano Miglietti om representasjon av smerte og misdannelser på kroppen i kunsten: “This sort of ‘impurity’ of the body terrorises and frightens, almost appears as a threat, as a demonstration of the precariousness of our own body” Kunstnerne setter fokus på vår redsel for fysiske anormaliteter; det hadde vært langt lettere om Valborg skjulte armen eller brukte protese. Men ønsker vi et samfunn som dekker til alt som er ubehagelig å bli konfrontert med? Thiis-Evensen /Karlson stiller dessuten spørsmål ved den tradisjonelle oppfattningen av kunsten som en representasjon av ’det skjønne’. Hvem sier at en misdannet kropp ikke kan være vel så vakker som en som er velskapt?
Med kroppen som tema
Kunstnerduoen Karlson /Thiis-Evensen har, gjennom de siste par årene, samarbeidet om flere dokumentariske verk. Flere av arbeidene beveger seg i krysningspunktet mellom kunst og media. Charlotte Thiis-Evensens bakgrunn som kulturjournalist preger hennes rolle som formidler; verkene følger de tradisjonelle narrative grep vi kjenner fra radio og tv. Samtidig er de svært visuelle. Kunstnerutdannede Lisa Karlsons lette, romantiske, nesten naive utrykk bidrar til at verkene faller innenfor kunstens rammer. Valborg i Nyksund er, som kunstnerduoen Karlson/Thiis-Evensens tidligere arbeider, et dokumentarprosjekt. Som i mange av de andre verkene følger vi også her en enkeltskjebne, men kortfilmen kan samtidig forstås som en samfunnskommentar eller en beskrivelse av en videre tematikk. Dette er et gjennomgående trekk i Karlson/Thiis-Evensens arbeider: Uten moraliserende konklusjoner lar kunstnerne oss ta del i sosiale tabuer og fordommer knyttet til kropp, kjønn og seksualitet.
Et nøkkelord i kunstnerduoens prosjekter er ’skam’. Skam krever en tilhørighet i et samfunn, det er en følelse som oppstår i møte med andre; følelsen av å avvike fra det normale blir langt sterkere idet det anormale blir påpekt av utenforstående Hovedpersonen i Thiis-Evensen/Karlsons dokumentar undrer seg over folks manglende interesse: ”Det ble aldri snakket om det…Kan du skjønne og begripe det?” Vi vet ikke om Valborg faktisk har følt skam, men ettersom hun hele tiden gjemmer bort hånden kan det virke som om fortielsen har ført til en stilltiende enighet om at handikapet ikke skal snakkes om. Valborg i Nyksund handler dermed kanskje først og fremst om identitetskapning og stiller spørsmål ved hva som er med på å forme enkeltindividets posisjon i samfunnet.
Dokumentarisme i kunsten
I sin klassiker The return of the real hevder Hal Foster at etter ideen om kunst som tekst på 1970-tallet og kunst som simulacrum i 1980-årene er vi nå vitner til virkelighetens tilbakekomst, til kunst og teori basert på faktiske kropper og faktiske steder. Valborg i Nyksund kan forstås som et slikt dokumentarisk verk idet det unndrar seg retten til å leses som et autonomt kunstverk som er avgrenset til kunstsfæren i tradisjonell forstand. Som en motsats til den modernistiske mantra om at kunsten kun skal referere til seg selv, dvs. utelukke alt som ikke handler om kunstverkets iboende egenskaper, forteller filmen om noe videre, noe som befinner seg utenfor verkets egen eksistens.
Det å lage et dokumentaristisk kontra et iscenesatt verk fordrer at kunstneren, så vel som kritikeren stiller helt andre krav når det gjelder etikk og moral. Utgangspunktet for et hvert dokumentarisk kunstverk må være å unngå all befatning med ordet ’sannhet’. Mimesisteorien – ideen om kunst som en mest mulig sannferdig etterliknelse av naturen har vært en evig kunstnerisk foreteelse. I dag er denne imidlertid erstattet av ideen om kunstneren som formidler og fortolker, og i overensstemmelse med moderne kommunikasjonsteorier er tilskueren også bevilget en evne til å skape sine egne, subjektive tolkninger av det medierte budskapet.
Spørsmål knyttet til produktets sannhetsgestalt vil hele tiden være underliggende når man lager et dokumentarisk verk. For Karlson/Thiis-Evensen, som beveger seg i en gråsone mellom kunst og ren journalistikk, er det spesielt viktig å ta stilling til dette. David Wingate, føsteamanuensis ved høyskolen i Volda uttalte i forbindelse med en debatt om et montasjeprogram på NRK at ” Dokumentar, som en kreativ tolkning av virkelighet er, og skal være, mye nærmere personlige opplevelser og meninger enn det som kan, og skal tillates i journalistikk”. Kunstneren eller filmskaperen vil alltid være tilstede med en subjektiv lesning av intervjuobjektet i en intervjusituasjon. I ”Valborg i Nyksund” avsløres Karlson/Thiis-Evensens tilstedeværelse gjennom hørbare spørsmål til intervjuobjektet. Klipp- og redigeringsarbeidet preges av subjektive avgjørelser i forhold til hva kunstneren ønsker å fokusere på; i dette tilfelle, Valborgs beretninger om hverdagen i det lille kystfiskesamfunnet og det unevnelige handikapet.
Valborg forteller
Lørdag 5 juni 2004. Kortfilmen skal presenteres for er fullsatt publikum i galleri 8439, et moderne grått hus med utsikt over Nyksund som fungerer som bolig, atelier og utstillingsrom for Valborgs datter Sigrid Szetu. Foruten Valborg selv og Valborgs slektninger har mange av Nyksunds nye innbyggere funnet veien. Det er et publikum med nære bånd til det lille fiskeværet som benker seg ned for å se og høre Lisa Karlsons/Charlotte Thiis-Evensens performance-foredrag ”kunst i ulike medier”. Thiis-Evensen snakker om kunstnerduoens tidligere prosjekter, hun problematiserer kunstneren og dokumentaristens rolle og tilslutt vises filmen Valborg i Nyksund for aller første gang.
Seansen blir et følelsesladet møte mellom Valborg og de som er tilstede i det lille lokalet. Etter visningen forflytter vi oss til ’gammelhuset’ og Valborg, som til nå har gjemt den venstre hånden i genserermet, snakker åpent om misdannelsen. Hun forteller om fortielse og undertrykte følelser. Om en mor som aldri nevnte datterens handikap, om et samfunn der det aldri ble gjort forskjell på folk. Men hun forteller også om vanskelige hverdagssituasjoner, byrder hun kunne vært spart om det hadde vært større åpenhet – både innad i familien og blant innbyggerne i Nyksund.
Relasjonell estetikk
I sin undersøkelse av Nyksund generelt og Valborgs posisjon spesielt befinner Karlson/Thiis-Evensen seg i en lengre tradisjon som har som mål å utforske sosiale strukturer fra et subjektivt ståsted som utgangspunkt for å skape kunst. I løpet av det siste tiåret har vi sett en tendens til en ny forbindelse mellom kunsten og det sosiale og politiske felt: Kunstverket som fysisk objekt er ikke lenger i fokus; dets forhold til tid, rom, og ikke minst mennesket (i form av kurator, kunstner og publikum) står sentralt.
Den franske filosofen Nicolas Bourriaud lanserte på slutten av 90-tallet begrepet ”relasjonell kunst” for å betegne kunst som har menneskelig interaksjon i den offentlige sfære som teoretisk utgangspunkt. Den relasjonelle estetikken (læren om den relasjonelle kunsten) brukes ofte for å vurdere verk som forutsetter at publikum deltar aktivt ved å utføre en bestemt oppgave i utstillingsrommet. Men den kan også brukes for å problematisere kunstnerens deltakelse og direkte engasjement i lokale politiske eller sosiale situasjoner og dialogen som oppstår mellom kunstneren og lokalbefolkningen i gitte situasjoner. Valborg i Nyksund er et eksempel på sistnevnte; ved hjelp av Bourriauds relasjonelle estetikk kan verket vurderes ut fra de mellommenneskelige relasjonene det representerer, produserer eller påvirker.
Verket Valborg i Nyksund er ikke bare en registrering av en enkeltskjebne fra Nyksund. En sekundær og kanskje utilsiktet del av arbeidet er samtalen i Valborgs stue etter galleriseansen, en reaksjon på Karlson/Thiis-Evensens kortfilm. Det Nyksund Charlotte og jeg forlater etter tre dager er fysisk sett uforandret; men sosiale strukturer er forrykket, en lenge bevart ’hemmelighet’ er blottlagt og offentliggjort.
Avslutning. Eller?
I intervju med Morgenbladet formulerer kurator Per Gunnar Tverbakk et overordnet mål med prosjektet Kunstneriske forstyrrelser: ”(…)målsetningene er å finne innfallsvinkler til en form for hverdagssituasjon som har med disse samfunnenes reelle situasjon å gjøre.” Performance-forestillingen ”kunst i ulike medier” og visningen av filmen om innfødte Valborg i et lokalt galleri understreker det stedspesifikke ved Lisa Karlson og Charlotte Thiis-Evensens verk. Samtidig tar verket opp generelle spørsmål som kan berøre et allment publikum. Og nettopp her ligger kunstnerduoens styrke. De evner å kombinere den etnografiske utforskningen av det lille kystsamfunnet - undersøkelsen av en individuell skjebne på bakgrunn av en spesiell kontekst - med problemstillinger knyttet til evigaktuelle temaer som avføder ettertanke og selvrefleksjon: Skamfølelse, vår oppfattelse av ordet skjønnhet og vårt forhold til egen og andres kropp.
Kilder:
- Bourriaud, Nicolas: Playlist. Artistic Collectivism and the Production of Pathways
- Foster, Hal: The return of the Real·
- Miglietti, Francesca Salfano: Extreme Bodies- The use and abuse of the body in art
Publisert av: Asgeir Kvitvik
11.07.2006