Familieværelser

Av Line Ulekleiv

Charlotte Thiis-Evensen belyser familiens interne korridorer gjennom sin presentasjon av videoer og lydarbeider som alle sirkler inn hennes egne familiemedlemmer. I de beste familier er den overordnede tittelen på den spesialkonstruerte leilighetsstrukturen på Kunstnernes Hus, tegnet av arkitekt Siri Liset. Hvert rom bebos av hver sin personlige fortelling – formidlet av kunstneren. Karakterer og hendelser med felles familiebånd eksponeres i konsentrater gjennom dette dramaturgiske grepet. Familiens tette og innfløkte kube inntar den hvite kunstkuben, og tverrsnittet avdekker det som sitter i veggene. Familien blir for Thiis-Evensen et materiale som parallelt med sin egenart uttrykker allmennmenneskelige erfaringer. For hva er en familie? En suksessiv bevegelse fra én generasjon til en annen, full av gjentagelser og nye forsetter? En vedvarende krysning av kjærlighet og tap? For Thiis-Evensen blir den i særlig grad en arena for utforskning av borgerlige fasader og skjult innhold, dens interne dramatikk, men også oversette og tilforlatelige detaljer.

Ved å forholde seg til sine nære omgivelser og transformere disse til et mer overgripende og symbolsk familiealbum, konsentrerer og sammenfatter Charlotte Thiis-Evensen sine egne opplevelser. Samtidig er balansegangen mot utlevering av andre mennesker og tung emosjonell investering krevende – etiske snubletråder er den dokumentariske kunstens faste følge. Grensene mellom kunst og virkelighet, biografi og fiksjon har aldri vært lett å trekke opp, og Thiis-Evensen opererer bevisst med den usikkerheten dette spennet produserer. Den private sonen blir dermed mindre oversiktelig og glir over i det offentlige rom, på linje med en rekke kunstuttrykk fra de siste tiårene som fokuserer på autentisitetens begrensninger. Thiis-Evensen anvender ikke oppdiktede historier eller fiktive kontekster i portretteringen av familien, men hun sorterer informasjon og er nødvendigvis fristilt i sin regi. Kunstneren har lang erfaring som journalist, særlig innen radio og tv-mediet, og skjæringspunktet mellom kunst og media definerer hennes virke. Medias ofte snappy stil og fete overskrifter forrykkes i møte med kunstens tradisjonelt sett mer granskende og dvelende blikk.

Installasjonen Faren min forsøkte å ringe moren min er plassert vis-á-vis leiligheten, også den i form av en hvit kubisk struktur. Inne i kuben forteller en tekst publikum at da kunstnerens far døde etterlot han seg en mobiltelefon med opptak som ikke var intendert. Både bilder og korte videosnutter var resultater av at han uten hell hadde forsøkt å ringe til sin kone fra sykehuset i svært redusert forfatning, ute av stand til å manøvrere den hverdagslige teknologien. Disse forfeilede visuelle resultatene har Charlotte Thiis-Evensen gitt et etterliv. Hun har blåst opp et utvalg av de kornete bildene og viser de flakkende filmopptakene inne i dette rommet på størrelse med farens sykehusværelse. I tillegg kan man høre autentiske, susete og hermetiske lydopptak fra farens mobil, bearbeidede lydbiter som overlapper og opphører. Forfall, ensomhet og død innen kliniske institusjonelle rammer utgjør et sorgtungt bakteppe for dette arbeidet. Samtidig retter Thiis-Evensen oppmerksomheten mot teknologiens definisjonsmakt og kommunikasjonssamfunnets innebygde sårbarhet. Sammenbruddet i reell menneskelig kontakt foregår samtidig som massemedia er allstedsnærværende. De motivene kunstnerens far har foreviget blir fenomenologisk sett uangripelige, både fordi de grunnet lav teknisk kvalitet nesten ikke er til å dra kjensel på – et glimt av gulvet, en kaffekopp, døråpningen – men også fordi de kun er et biprodukt av en mer omseggripende syntax error. Et ubehag oppstår i møte med bildene som tilfeldige og diffuse vitner til avsenderens tap av kontroll. Motivene i seg selv er ubetydelige, men blir en slags koordinater i en motorisk hukommelse som holder fast farens ubevisste blikk. Knyttet til personen, som i motsetning til de visuelle sporene ikke lenger finnes, blir teknologiens fallitt meningsbærende.

Farens sykdomshistorie er også tematisert i leilighetens lydarbeid En av hundre tusen, som er komponert som en radioreportasje om den svært sjeldne og uhelbredelige Parkinsonlignende sykdommen han ble rammet av, som en av hundre tusen. Innledningsvis intervjuer Charlotte Thiis-Evensen en ekspert på området, for siden å snakke med en pasient vi etterhvert oppfatter er hennes egen far. Når samtalen dreier over mot farens forverring og ultimate utgang går arbeidet fra å være en stram og straight helsereportasje til å bli en tematisering av det unevnelige. Man snakker ikke om døden i familien. Tilnærmingen til det uerstattelige tapet av en far uttrykkes gjennom genrebrudd, pauser  og konflikt mellom forventninger til det private og det offentlige. Samtidig føyer stemmene seg etter telefonsamtalens konvensjoner.

Sannhetens øyeblikk inkluderer i sin tittel et nøkkelord i vurderinger av dokumentarisk materiale, men den sannheten Charlotte Thiis-Evensen her sikter til er først og fremst knyttet til den dramaturgiske oppbyggingen av en avgjørelse. Hun har filmet sin eldre tante Astrid, som besøker frisøren for første gang i sitt liv. Barndomsscener klippes inn mens hun forteller at hun aldri fikk lov til å klippe seg av sin mor. I en scene ser vi henne rutinert sette opp sitt lange, bølgete hår med hårnåler. Hennes korketrekkere har en air av en gammel verden. Håret som historieforteller har mange avgreninger i kunsthistorien, hvor kvinnehårets symbolikk er sterk – knyttet til død og seksualitet; i det lange, flommende håret har naturen nærmest tatt overhånd. Sånn sett kan den stringente håroppsatsen være talende som et forsøk på å kontrollere og fiksere et ytre. Astrids oppvekst, etter alt å dømme preget av en dominerende mor, blir av stor betydning i måten hun snakker om håret sitt på. Opprinnelse og normer utgjør de usynlige grensene for hva hun kan tillate seg å gjøre for å fornye seg, selv etter morens død; what will be, will be.

Forestillinger om kroppslige tabuer er en av flere undertematikker i I de beste familier, kanskje mest eksplisitt formulert i videoen Min onkel. Øyet som ser blir her avslørt som en kopi, idet et nærbilde av onkelen etterfølges av at han tar ut sitt kunstige øye ved å grave rundt i øyegropen. Den smågroteske enkelheten spiller på det klassiske maleriske eller fotografiske portrettet. Det statiske ansiktet som signaliserer uforanderlighet blir her dreid om på i en overraskende retning. At den portretterte forholder seg til en person som avbilder, en person han i dette tilfellet er beslektet med, er heller ikke uten betydning. Maktforholdet mellom den som ser og den som blir sett forskyves gjennom fokuset på glassøyet. Denne interessen for obervasjon kan spores i en rekke av Charlotte Thiis-Evensens arbeider. Dette gjelder også den nyproduserte Fasade, hvor en annen av hennes onkler i kraft av sin arkitekturviten beskriver symbolbygg i Oslo gjennom sine antropomorfe og retoriske funksjoner.

Piano er passende nok plassert i leilighetens stue, hvor alle familiefotografiene som opprinnelig hang over pianoet hjemme hos kunstneren er montert. Verkets musikk er komponert av Eivind Buene; den tidvis mørke og melankolske komposisjonen har en nærmest fysisk tilstedeværelse, brukket opp av pauser. Den grunnleggende enkelheten i pianomotivet antyder et barns klimpring på et ustemt familiepiano. Og det er formingen av barnets naturgitte forutsetninger som gjennomgående trer frem i utstillingen, ikke minst i visningen av super 8-filmen All of me på en reise-tv på balkongen. I denne filmen, som var Charlotte Thiis-Evensens første i en kunstsammenheng, ser vi henne i en nostalgisk fremstilling i en sommerscene med sin datter. Datteren kjemper for å vinne morens oppmerksomhet og river til slutt avisen ut av hendene hennes – en fredsommelig hendelse som på enkelt vis understreker barnets krav om å bli sett. Forsøket på harmonisering mellom foreldre og barn får et mer dramatisk uttrykk i den nyere videoen Desert Eagle, hvor Thiis-Evensens sønn agerer soldat – på lydsporet akkompagnert av reell krigslarm. Her åpnes familiens indre liv opp mot en problematikk som for alvor utvider familiens mer eller mindre stabile vegger. De interne korridorene sprenges formelig åpne.

Til toppen