<< Tekster
Gullklokken
Av Live Drønen
Charlotte Thiis-Evensens farfar, Eyvind Thiis-Evensen (1906-1998) arbeidet som bedriftsoverlege i Norsk Hydro og hadde en sentral rolle i opparbeidelsen av arbeidsmedisin som fag i Norge. Nettopp dette området, forholdet mellom arbeid og helse, er en sentral tematikk i flere av hans barnebarn Charlottes nyere verk. Thiis- Evensen (f. 1968) har tidligere satt det personlige og familiære i sentrum av kunsten sin, og det fremstår som en naturlig bevegelse når hun nå bearbeider arven etter sin farfar kunstnerisk.
Verket Gullklokken tar utgangspunkt i en gullklokke som Eyvind Thiis-Evensen ble overrakt fra Norsk Hydro i 1965, som takk for 25 års arbeid i bedriften. Klokken symboliserer både arbeidstakerens trofaste tjeneste og arbeidsgiverens takknemlighet og omsorg. I en utforskning av arbeidets betydning for mennesket, plasserer Thiis-Evensen gullklokken, som hun har arvet, i en glassmonter i utstillingsrommet. Videre har hun fotografert seks unge arbeidssøkere fra Notodden iført denne, i klassiske klokkereklame-positurer, og intervjuet samtlige om verdien av arbeid. Sammen utgjør klokken, fotografiene og tekstutdrag av intervjuene verket Gullklokkensom for første gang vises i Telemarksgalleriet på Notodden.
Jeg drømmer om å leve livet
«Take a Gernreich dress, add a Rolex Watch, and you have a woman who knows what time it is», sier en av luksus-klokkemerket Rolex' reklameplakater fra 60-tallet, hvor en vakker kvinne er fotografert med albuen plassert på kneet og hånden med klokken på i ansiktshøyde. «He is still making it», sier en annen, hvor en dresskledt mann drar opp slipset – også han med et håndledd besmykket av en eksklusiv Rolex. Klokker har i all tid blitt markedsført som noe tidløst, som en verdi utenfor tiden – noe som består til tross for at tiden går. Å gi en klokke til noen ilegger gaven en viss vekt – som for Eyvind Thiis-Evensen; en gave som viste takknemlighet over alle timene med arbeid lagt inn hos Norsk Hydro.
Slike overrekkelser finnes i få norske bedrifter i dag. I et arbeidsliv preget av mer midlertidighet, mer bruk av bemanningsbyråer og større konkurranse på arbeidsmarkedet er det et fåtall som i dag arbeider så lenge som 25 år i én bedrift. Flere bytter jobb oftere og færre og færre har en jobb i ti år eller mer [1]. Klokken som ungdommene har på seg i fotografiene blir dermed et symbol på noe som i dag kan synes uoppnåelig, nemlig fast ansettelse på en arbeidsplass som ønsker å investere i deg.
For meg er det å jobbe egentlig bare å ha noe å gjøre, så jeg ikke bare sover og dauer ut liksom. Jobber er egentlig som et eventyr, jeg vet ikke. Bare møte opp og føle at jeg har noe å gjøre, noe nytt. Det må jo være litt kjedelig hvis tiden bare skal bestå av å være for seg selv, eller sløve. Alle i verden har jo et mål da, få seg en jobb, få seg noen man elsker, barn. Det er ihvert fall de fleste som ønsker seg det. Så ja.. Lage en familie. Leve livet liksom. Jeg drømmer om å leve livet.
Bruno, sitat fra Gullklokken
For Bruno er å arbeide å leve livet. Han er også en del av en gruppe som står i stadig større fare for å miste muligheten til å ta del i denne essensielle aktiviteten; lavt utdannede unge. Blant disse har prosentandelen som er i arbeid gått ned fra 74 prosent i 2008 til bare 64 prosent i dag. Færre av jobbene som har vært vanlige blant unge med lav utdanning finnes i dag, og konkurransen om disse har blitt hardere [2]. I tillegg har antallet unge uføre doblet seg de siste 20 årene.
Hva arbeid betyr for mennesker er noe Thiis-Evensen har vært opptatt av lenge. I verket Linje 5 kjøpte hun 200 par sokker av en romkvinne på Majorstuen og satte egen arbeidssituasjon i søkelyset da de to kvinnene intervjuet hverandre i Dobbeltintervju. I Inspektørene vrengte hun overetasjen på Bergen Kunsthall, ved å trykke enorme bilder av de ansatte i Arbeidstilsynet (som holder til i bygget) på fasaden, og i Solo arrangerte hun en prøvespilling i et orkester for en kurdisk frisør som klipper hår seks dager i uka og bruker sin resterende tid på musikk. Thiis-Evensen rører ved noe fundamentalt ved det å være menneske i sine portretter, og samtidig kommer noe fundamentalt i henne selv fram: en oppriktig samvittighet i møte med mindre privilegerte mennesker. Det er noe politisk og aktivistisk over de siste arbeidene hennes, uttrykt gjennom et lavmælt, poetisk formspråk. I Gullklokken kommer dette til overflaten i åpenheten i ungdommenes sitater, som vitner om kunstnerens omsorg og interesse for intervjuobjektene.
Bevissthetsstrømmen
«To take a photograph is to participate in another person's mortality, vulnerability, mutability. Precisely by slicing out this moment and freezing it, all photographs testify to time's relentless melt.», skriver Susan Sontag iOn Photography (1977). Fotografiet har, i likhet med klokken, med tid å gjøre, og kunstneren besitter makten til å regissere øyeblikket som skal foreviges. I fotografiene i Gullklokken kommer vi, uten filter eller forskjønning, helt nær, som om vi får ta del i råmaterialet. Fotografiene er nesten for ærlige, i så måte at de konfronterer den som ser inn i øynene på subjektene. Som tilskuere blir vi tvunget til å se innover og kanskje selv møte skammen over å være på vinnersiden i den liberale markedsøkonomien vi lever i. For de aller fleste betyr tid penger. Tiden man arbeider blir til penger, som igjen gir økonomisk frihet til å bruke den resterende tiden som man vil. Sittende i klokkereklamepositurer peker dermed subjektene i fotografiene til Thiis-Evensen på det paradoksale forholdet mellom den luksusen tid representerer for et menneske som har råd til en Rolex- klokke og den frustrasjonen og demonen tid representerer for en som er arbeidsledig.
Thiis-Evensen arbeider intuitivt. Ideene sine plukker hun opp i hverdagslivet, gjennom den velkjente «bevissthetsstrømmen» [3]. Hun tar for seg av det hun ser og lever med rundt seg – i dette tilfellet arven etter bestefaren. Metoden ligger nær både Nan Goldins personlige og dokumentariske fotoarbeider og Sophie Calles kontinuerlige blanding av fiksjon og egen virkelighet. Som journalist, regissør og programleder i Norsk rikskringkasting, har Thiis-Evensen i lang tid evnet å flette kunsten sømløst inn i journalistikken og journalistikken inn i kunsten. Fra hennes aller første kunstneriske prosjekt, Dominans – hvor hun i innslag til NRK-programmet Nasjonalgalleriet lot ulike kunstnere bestemme over henne og slik uttrykke sitt forhold til journalister – til intervjuets rolle i både Gullklokken, Dobbeltintervju og Inspektørene. Men det er et viktig men, Thiis-Evensen påstår aldri at kunsten er journalistikk eller vice versa. Her er det et tydelig skille, og hennes inngående kjennskap til presseetikkens mål om objektivitet og kunstens helt nødvendige subjektivitet gjør at hun kan flyte fritt mellom de to verdenene.
Lediggang og fanden
«Arbeidet holder tre onder borte fra oss, nemlig kjedsomheten, ondskapen og nøden», skriver Voltaire iCandide, eller optimismen (1759), en bok som ender med at Candide finner fram til en eksistens han kan utholde ved å hengi seg til arbeid og egenutvikling. Lediggang er roten til alt ondt, er også et velkjent nordisk uttrykk, som kan være en versjon av Hieronymus sitat «arbeid og gjør noe, slik at djevelen alltid finner deg opptatt», men som også refereres til som en blanding av bibelverset «kjærligheten til penger er roten til alt ondt» (Tim, 6,10) og Ibsens «lediggang er fandens hodepute», fra stykket Brand.
Med et fysiske objekt, fotografi og tekst plassert i samme rom forteller Gullklokken en historie om et evig aktuelt tema. Mediene samhandler og peker både bakover (gullklokken) og framover (ungdommene). Dette åpner opp for verdifulle tanker rundt den uunngåelige innsikten kildene nevnt over dveler ved, og som forskning også peker mot – at arbeid har en positiv effekt på helsa vår, og at det å stå utenfor arbeidslivet kan være dårlig for både psykisk og fysisk helse. Verket viser arbeidslivets foranderlighet gjennom tidene, hva vi arbeider med og hvordan dette debatteres, før Gullklokken zoomer inn på nettopp dem som står i fare for å rammes av forandringene.
At et familiebånd ligger til grunn for verket gjør det personlig på et stillferdig vis. Uten at det blir påtrengende bidrar dette til at vi bedre kan speile oss: Fordi kunstneren selv gjør det, inviteres vi også til å skue innover, og kanskje bakover, i egen historie. I 1919 fikk norsk arbeiderbevegelse en av sine største seire noensinne, idet 8- timersdagen ble lovfestet i Norge – rundt et tiår før Eyvind Thiis-Evensen entret arbeidslivet. Hvordan sikrer vi i dag rettigheter i et moderne arbeidsliv hvor markedskreftene råder? Her legger Thiis-Evensen sin egen og publikums samvittighet på bordet, og stiller spørsmålet: Kan kunsten gjøre noe? Svaret er det kanskje bare vi som ser den som til syvende og sist kan gi.
[1] Årlig jobbskifteundersøkelse gjennomført av Manpowergruppen. [2] Statistisk sentralbyrå. [3]«Den frie strømmen av tanker, forestillinger, assosiasjoner, inntrykk og følelser som til stadighet passerer gjennom et menneskes bevissthet», William James, Principles of Psychology (1980)