<< Tekster  << Valborg i Nyksund

Dagbladet tirsdag 28.06.2005 kl. 05:40

Kurator med ansvar?

Av Per Gunnar Tvebakk

I DAGBLADET 26. juni tar Nora Ceciliedatter Nerdrum opp min rolle som prosjektleder og kurator for Lisa Karlsson og Charlotte Thiis-Evensens film «Valborg i Nyksund». Under tittelen «Kurator uten ansvar» påpeker hun min manglende støtte til kunstnerne som ansvarfraskrivelse fra min side. Jeg er i dette tilfellet uenig med Ceciliedatter Nerdrum når hun indikerer at jeg forsøker å løpe fra mine forpliktelser som kurator. Snarere tvert om, vil jeg hevde. Jeg er klar over at når jeg har valgt å tale intervjuobjektet og familiens sak, og ikke kunstnernes, fronter jeg oppfatninger som er uvanlig i store deler av kunstmiljøet. Som kurator ville det vært mye lettere å ignorere den involverte familiens innvendinger. Reaksjonene fra mitt eget fagmiljø ville da sannsynligvis vært et skuldertrekk og livet hadde gått videre i kunstbransjen. 

Da jeg så filmen før premieren, ble da forelagt at dialogen mellom kunstnerne og familien hadde vært god og åpen. I etterkant av premieren kom det derimot fram opplysninger som tegnet et helt annet bilde, der ord som avtalebrudd og svik ble brukt. Alvoret og styrken i tilbakemeldingene førte til at jeg ble tvunget til å ta stilling i en interessekonflikt det ikke finnes noen enkle løsninger på. Som prosjektleder og leder av kuratorteamet for Kunstneriske Forstyrrelser - Kunst i Nordland, er jeg et aktivt mellomledd mellom kunstnere og de involverte lokalsamfunn. Jeg har dermed ansvar for begge parter. 

PROSJEKTET jeg leder søker å skape møter mellom kunstnere og det enkelte samfunn på utsiden av galleriet og museet. Målet er å få til likeverdige dialoger, men i slike arrangerte møter er det alltid en reell fare for at den ene part objektiviseres. Det vil si at noen ser og noen blir sett, en uunngåelig konstruksjon i den stedsspesifikke kunsten. I et dokumentarisk verk som «Valborg i Nyksund», er det skaperne av verket som innehar definisjonsmakten. Når utfallet ble en konflikt, tilsa min rolle at jeg støttet den som ikke har makt over fortellingen. 

Når kunstnerne åpner opp for å la samfunnsstrukturer og andre mennesker inngå som medskapende elementer i verksproduksjonen, annonserer de en forhandlingsvilje som i neste omgang forplikter. 

Kun gjennom å ta samfunnets spilleregler på alvor, kan denne form for kunst få sin tiltenkte innvirkning. Jeg lot «virkeligheten» gå foran lojaliteten til kunstnerene - en problematisk avgjørelse som forhåpentligvis kan tjene som utgangspunkt for en bredere diskusjon omkring samtidskunstens posisjon i spennet mellom ansvar og autonomi.

Til toppen