<< Tekster << Valborg i Nyksund
Dagbladet.no, publisert tirsdag 14.06.2005 kl. 05:40
Lettvint kunstsyn
Er det å brenne filmer et godt bidrag til en debatt om kunst og samfunn?
Av Peter Butenschøn, rektor, Kunsthøgskolen i Oslo.
OVER EN helside i Dagbladet 10. juni tar Aaslaug Vaa, fylkeskultursjef i Nordland (perm.) og prosjektleder Per Gunnar Tverrbakk i «Kunst i Nordland» et voldsomt oppgjør med mitt «kunstsyn». Angrepet bygger, så vidt jeg forstår, på en kort diskusjon jeg hadde med Tverrbakk på Dagsnytt 18 siste uke om hvorvidt det er riktig å ødelegge kunstverk som man tar avstand fra. I artikkelen konstrueres vidtrekkende synspunkter og holdninger som jeg verken har gitt uttrykk for eller kjenner meg igjen i, men som like fullt både skal gjøre meg uegnet som rektor for en kunsthøgskole og visstnok påføre studentene ubotelig skade.
Her er, i alle enkelhet slik jeg har forstått det, bakgrunnen: Dokumentarfilmregissørene Charlotte Thiis-Evensen og Lisa Karlsson har laget en kunstvideo, Valborg i Nyksund, finansiert med midler fra Kunst i Nordland og vist på et galleri i Nyksund (drevet av Valborgs datter) 5. juni i fjor. Hovedpersonen Valborg ga i forkant og underveis støtte til prosjektet og i etterkant tillatelse til visning. Men datteren mente at filmens vinkling og fokus ikke var i overenstemmelse med forutsetningene for medvirkningen. Familien ønsker derfor filmen ødelagt, og har fått støtte fra produsenten «Kunst i Nordland» (Tverbakk) til å be om at filmen utleveres.
JEG KAN IKKE vurdere om filmen er i samsvar med premisser som ble samforstått av de involverte. Spørsmålet jeg har vurdert er bare: Bør man destruere en film? Jeg hevdet at man har en rekke andre virkemidler til rådighet: Man kan be om å klausulere at den ikke skal vises (f.eks. så lenge den omhandlede lever), man kan gå rettens vei og søke forføyning mot visning, man kan argumentere og appellere offentlig, osv. Men destruksjon av et verk er en ugjenkallelig og autoritær handling. Derfor sier da også direktør Vigdis Lian i Norsk filminstitutt til NRK at det er ulovlig å destruere en film. Hun ber om å få den utlevert for å kunne sikre den for fremtiden. Så vidt jeg forstår er dette et synspunkt Lian og jeg deler med et meget bredt filmfaglig og kunstfaglig miljø. Dette var altså saken, og hva jeg mente noe om i NRK. Jeg tror det bør være et prinsipp at verk beskyttes mot å ødelegges, i en opphetet samtidsdebatt, enten det er kunstutstilling eller litteratur, teaterstykke eller film. Verkets tema kan berøre ubehagelig, premisser kan ha vært uklare, opplevelsen av verket kan ha vært utilsiktet. Det kan oppstå uenighet om bruk av kilder og om utvist tillit. Dersom det foreligger avtalebrudd eller uetisk opptreden kan man søke å hindre eller tidsbegrense visning eller distribusjon. Her foreligger det et beskyttende lovverk for de som føler seg direkte berørt. Men historisk sett tror jeg det er grunn til å hegne om det opphavsrettslige prinsipp om selve verkets ukrenkelighet, og jeg tror diskusjonen om det bør holdes levende; politisk undertrykkelse og kommersiell misbruk av kunst og kunstnere har sterke røtter. (En grundig presentasjon av forhistorien er lagt ut av Vaa på www.kunstinordland.no).
DEN PRINSIPPIELLE debatten er viktig. Skal et verk som oppstår som produkt av en slik stedsspesifikk prosess ikke oppfattes som autonomt og derfor kunne unndras fra normale opphavsrettslige beskyttende prinsipper, hvis en bestiller eller medvirkende i prosjektet etterpå tar avstand fra resultatet? Det er her jeg har ment at en kunstkurator som Tverbakk burde reflektere noe mer over kunstnerens rettigheter innenfor en nokså skyggefull historisk kontekst. Jeg tror også det reiser interessante problemstillinger knyttet til bruken av offentlige midler, selv om jeg forstår at det på kort sikt kan gi vanskelige følelsesmessige relasjoner til mennesker som mener seg misbrukt i et lite og gjennsomsiktig lokalsamfunn. Men av dette utleder så Vaa og Tverbakk at jeg skulle mene at «kunsten i kraft av sin suverenitet kan gjøre hva den vil uavhengig av moral og etikk», at kunstneren har «geniets privilegier» og at «kunsten er et avsondret felt uten virkning inn i vår sosiale og politiske virkelighet». Det er godt gjort å tillegge meg så mye tåpelige holdninger fra en slik prinsippiell betraktning om bruk av virkemidler for å hindre visning av et verk. Det blir som å si at fordi jeg er mot dødsstraff for voldtekt, er jeg tilhenger av voldtekt.
DET ER EN interessant debatt Vaa og Tverbakk viser til, der de sier at «bruken av dokumentariske og stedsspesifikke strategier åpner for nye etiske og moralske dilemmaer i kunsten, hvor det vanskelig lar seg gjøre å opprettholde kunstens totale autonomi». Jeg tror dette er en etisk utfordring med aktualitet langt utenfor prosjektet Kunst i Nordland. Det er en sjangerovergripende og komplisert debatt. Når verket oppstår i en kollektiv eller offentlig prosess eller i et offentlig rom blir spørsmål om profesjonsetikk og kunstnerens ydmykhet mer presserende, selv om jeg altså ikke tror den er prinsippielt ny. Jeg tror det er få faglige temaer jeg har viet mer tid de siste par tiår enn nettopp kunstens og arkitekturens tilstedeværelse og inngripen - og ansvar - i en offentlig kontekst. Hva slags beskrankninger gir dette for kunstneren? Må det bety at kunsten blir avhengig av allmenn aksept? Vi har mange eksempler på at når slike krav stilles, kan resultatet bli konvensjonelt, og verket fungere mer som miljøprodukt enn som et overskridende og utfordrende kunstverk som kan gi både innsikt og ubehag i samtiden. Jeg ønsket bl.a at denne diskusjonen ble mer aktivt ført i sammenheng med Ytringsfrihetskommisjonens arbeid: Må det legges begrensninger på ytringer i et offentlig rom der mottakerne ikke kan beskytte seg mot eksponering? (Dette skriver jeg bl.a om i boken «Til stede. Gode byrom»). Da blir det nokså lettvint og nedlatende å påstå at jeg verken ønsker eller har kompetanse i debatten, eller «ikke har fulgt med i timen».
FOR EN KUNSTHØGSKOLE som KHiO er det av stor betydning at vi utfordrer studentene til å forholde seg kritisk i forhold mellom kunst og samfunn. Med økende produksjon av visuelle inntrykk og impulser, tolkninger og informasjon må diskusjonen av profesjonsetiske dilemmaer holdes levende og utfordrende. Som rektor er det selvfølgelig mitt ansvar at det legges til rette for en slik bred og kritisk debatt. Men det bør kunne gis mange og nyanserte svar. Om jeg ikke tror at å brenne filmer er et godt bidrag i en slik debatt, betyr ikke det at jeg er fremmed for lokalsamfunnets følsomme dilemma i møtet med verket. Men selv om jeg ikke umiddelbart aksepterer Vaas og Tverbakks mer endelige løsning på et spesifikt problem, tror jeg nok ikke det skal forhindre at våre studenter får et reflektert forhold til ett av de mest brennbare og vesentlig temaer som dagens kunstnere må konfronteres med.
Til toppen