<< Tekster

Noen var der og har sett meg

Av Erling Moestue Bugge

MGM (2005)
Blindhet kan være et sentralt tema i en problematisering omkring den visuelle erfaringens vesen og begrensning. Ved å tvinge publikum inn i konfrontasjon med synets sårbarhet - der et lite stikk kan virke ødeleggende for alltid - kan synets dominerende posisjon konfronteres. I tillegg dramatiserer blindhet tilstedeværelsen av to ulike blikk, et indre og ytre, noe som igjen problematiserer begges representasjon.

Det er med utgangspunkt i denne spenningen Lisa Karlsson og Charlotte Thiis-Evensen har laget et videoarbeid fra livet til den 18 år gamle, synshemmede jenta Kathrine Liuum. Her forteller hun om episoder i hverdagen, som opplevelsen hun har på reise med tog. Denne reisen utløser en minnefly som går i assosierende baner, der hun lar seg føre med i en annen sanselighet, i berøringer, i smak, i lukt og hørsel. På denne måten kan virkeligheten erfares fra en kant der sanser åpnes mot en anderledes versjon av mening.

På Kathrines togreise mobiliseres et bredt sanseapparat i en forvetning om mening. På turen rammes hun av sanselige effekter i et ”sanseligekarneval” som hun knytter sammen i en emosjonell helhet. Togets lukt kan assosieres med ”lukten av lysbilder”, som noe søtt og varmt, lik lukten av hodet til barnet hennes. Nettopp lukt forbinder hun med ”noe jeg liker”, og sier slik at den kan vekke en annen forvetning enn de mulighetene øyet kan levere. Luktesansen - slik smaken av Madeleine-kaken var det for Marcel Prous - blir en nostalgisk og poetisk vekkelse og en påminnelse om en sjelelig enhet og tilhørighet.

Går man inn i en historisk fortolkning, opptrer blindhet særlig i en religiøs betydning. Den blinde jenta blir en allusjon til et løfte gitt av Gud om en indre- heller enn ytre-opplysning. Her gir den blinde endelig avkall på det overfladiske og illusoriske ved verden og ”ser lyset”, noe som føyer seg inn i tanken om at blindhet er en paradoksal velsignelse; en hypotese med en lang historie. For eksempel argumenterer Calvin med at en fysisk blinhet tvang den troende til å høre ”Guds stemme” og tilstanden kunne virke spirituell og verdifull. Det gamle Hellas viste ofte sine seere som blinde, og enkelte filosofer kunne blinde seg selv - blant dem Demokrit - for å bedre kunne konsentrere seg om abstrakte problemstillinger.

Thiie-Evensen/Karlssons verk føyer seg også inn i en tradisjon der temaet om den blinde jenta befinner seg i en forskyvning mellom to verdenssyn. Blindheten kan symbolisere en verden som i sitt vesen er meningsfull, den blir en åpen og leselig tekst som tilsvarer ”naturens bok”. Motsetningen til dette er en rasjonalisert, moderne verden. Her observeres virkeligheten og dens objekter med øyet, men objektene er i seg selv meningsløse. De gis først mening når de inngår i individets konkrete konseptualisering av virkeligheten. Hos Michel Foucault kan dette leses som et skifte mellom to historiske epistemer: middelalderen og det moderne. Roland Barthes, i sin iver etter å detronisere blikkets status i det moderne skriver i et essay om Ignatius Loyola- grunnleggeren av Jesuits ordenen- at ”historikere forteller oss at i middelalderen var hørselen den mest raffinerte sansen, perspektivet par excellence, den som etablerte den rikeste kontakten til verden. Synet kom som nummer tre, etter berøring. Så foregår det en snuoperasjon: øyet blir det primære organet for persepsjon (Barokken, det synliges kunst, vitner om dette).

Barthes var bare en i rekken av franske filosofer og kritikere som så på synet med mistenksomhet. Sentralt her var en kulturkritikk som gikk til frontalangrep på den manglende følelsen for virkelighet vi finner i det spektakulære, eller et samfunn overkjørt av mediert, visuell stimulans. Guy Debord skriver om dette: The Spectacle, as a tendency to make one see the world by means of various specialized meditaions (it can no longer be grasped directly), naturally finds vision to be privileged sende which the sense of touch was for other epochs: the abstract, the most mystifiable sense corresponds to the generalized abstraction of present-day society.

I et slikt samfunn kan en tilstand av blindhet kanskje vekke misunnelse, fordi den gir en rikere fornemmelse av at hverdagen leves. Men for den seende er ikke hverdagen lenger tilgjengelig som annet enn en beskrivelse, en kulisse og en forestilling uten aktiv deltagelse. Gjennom forbrukersamfunnet fallbys hele verden, men det kan bare foregå på avstand og i blikkets følelseskulde.

I en sekvens loopes intervaller over 15 sekunder, utsettes Kathrine for dette kjølige blikket. Hun sitter ved et bord og fyller et glass med melk, men melken renner over, hvorpå hun reagerer med et gisp. Etter dette trekker kameraet seg tilbake og viser ansiktet hennes. Dette er et opptrinn hvor en grense overskrides under oppsyn av kameraet, noe som igjen utløser et øyeblikks forlegenhet eller en følelse av skam. I dette øyeblikket, denne blindsonen - der verden et kort intervall er usynlig - ser hun seg selv utenfra. Hun ser seg selv fordi noen ser på henne, og i det hun gisper gjenkjenner hun seg selv som et objekt for en dømmende Annen.

Ifølge Jean Paul Sartre innebærer en slik forlegenhet og skamfølelse noe adskillelig mer alvorlig: øyets overvåkning underminerer individets frihet. Fordi Kathrine opplever den andres blikk, videoøyet, i sentrum for sin egen handling, skjer det en konkretisering og fremmedgjøring av hennes egen utfoldelse. Blikket overskygger mulighetene for overskridelse, eller: det å renne over kan ikke lenger legitimeres; nettopp fordi mulighetene for utfoldelse fremmedgjøres i den Andres blikk. (Forøvrig kan kamera eller video-øyets potensial for en type kroppslig disiplinering i siste instans bli en del av en bredere diskusjon omkring både reality og dokumentargenren, noe jeg lar ligge her) Under den Andres overvåkning blir kroppen et ”fallent” objekt; den opprinnelige meningen i skamfølelsen over å bli sett naken. Underkastet et objektiviserende blikk blir Kathrine som en blind kvinne, og ute av stand til å se tilbake, frarøvet sin opprinnelig ”uskyld” eller subjektposisjon.

Kanskje innskrives øyets koder på kroppen enten man er blind eller ikke. Som kvinne, i tillegg til å være synshemmet, blir Kathrine trolig spesielt utsatt for en slik trussel. Denne makten har flere feministiske kritikere pekt ut som mannens privilegium, særlig fordi de ser synet som en overordnet sans i menns seksualitet, mens det er berøringen som gir kvinnen størst glede. I Karlsson/Thiis-Evensens verk oppdager vi en problematikk omkring makt, seksualitet og kjønn når Kathrines rolle som kvinne og blind settes opp mot videoøyets vouyerisme. På togreisen opplever Kathrine en sanselig flyt, noe som finner ett slags ekko når melken helles over og renner over. Ifølge Luce Irigaray kan en slik kvinnelig flyt unndra seg et maskulint, oppsøkende og objektiviserende blikk. Væsken kan bli et effektivt verktøy i motstanden mot et maskulint skopisk regime: ”Only a ”mechanics” of fluid rather than solids can avoid the reduction of female differenve into male sameness...We would thus escape from dominant scopic economy...we would be to greater extent in an economy of flow.” Irigaray var urolig for en utvikling der verden bare lå åpen for et seende subjekt; et visuelt hegemoni som underkaster seg virkeligheten i en manipulerende og statisk ”mekanikk”. Denne prioriteringen av øyets sårbare, eteriske egenskaper undertrykker en sanselighet med sterke forbindelser til en grunnleggende materie. Mens hverdagen preges i en grenseløs fly av visuelle, digitale og abstrakte former- som utelukker alternativer til det sårbare Øyet er Thiis-Evensen/Karlsson dermed på sporet av en sanslig strøm med solid feste i kroppen.

Barthes 1976, fra Martin Jay, Dowcast eyes. The Denigration og Vision in Twentieth-Century French Thought, London, Univ. Of Calif. Press, 1993

Debord 1985, fra Spectacular Optical, katalog for utstillingen Spectacular Optical, Thread Waxing Space, N.Y.1998.s38.

Irigaray, 1985, fra Jay s 536.

Til toppen