Mennesket i reproduksjonsalderen

Av Erlend G. Høyersten

Sørlandets Kunstmuseum (2008)

Fra betrakter til utøver

Charlotte Thiis-Evensen (f. 1968) ble for litt over 1 år siden invitert til å stille ut på Sørlandets Kunstmuseum. Hun ble invitert fordi hennes tilnærming til selve kunstfeltet, og hennes nærmest selvutleverende prosjekter, danner utgangspunkt for en sjangeroverskridende kunst. Hennes kunst fremstår som et friskt pust på den norske samtidskunstscenen.

 Hun er utdannet litteraturviter, men har jobbet mye som kulturjournalist i fjernsynet. I de senere år har hun i større og større grad nærmet seg utøverens side. I sitt virke som kunstner har hun vært opptatt av forholdet mellom et kunstnerisk innhold og en journalistisk form. Kari Brandtzæg skriver i en tekst at ”Innenfor en norsk kunstkontekst er Thiis-Evensen fortsatt nokså alene om å komme inn i kunstfeltet fra journalistikken […].” (1)

Vi kan gjerne si at Thiis-Evensen er en kunstner som er opptatt av at det sitter et publikum i andre enden. For hennes del er det muligens ikke så mye et opprør med kunstscenens innforståtthet, men snarere en arv hun har med seg fra sin journalistbakgrunn. For Thiis-Evensens vedkommende har Brandtzæg skrevet at ”Tematisk reflekterer [hennes kunst] rundt filmmediets evne til å formidle følelser og innlevelser i det private og intime” (2). Samtidig korresponderer det med en tendens blant mange norske unge kunstnere, der forholdet til et publikum og en betrakter uten for den innforståtte kunstscenen synes viktigere og viktigere.

Til Sørlandets Kunstmuseum har hun laget installasjonen Faren min forsøkte å ringe moren min. I dette verket går hun vekk fra selve filmmediet, men fortsatt er hun opptatt av  kunstens ”[…] evne til å formidle følelser og innlevelser i det private og intime”.

1) Tekst av Kari Brandtzeg til en flyer i forbindelse med Charlotte Thiis-Evensens utstilling i Porsgrunn Kunstforening,
høsten 2007.
2) Ibid

Det kliniske

Når du som publikummer trer inn i utstillingen, er det første du ser den store utstillingssalen. Den er ca 150 m² med en takhøyde på 6 meter. I proporsjoner kan rommet best beskrives som en skoeske. Det er et flott rom, som både kler maleri, videovisninger og skulpturer. Samtidig er det et krevende rom som gjerne skal vise kunst av et visst format. Men når vi kommer inn i Thiis-Evensens verk er det ingen ting av dette vi ser. Mot rommets endevegg, altså lengst vekk fra oss, har hun nærmest laget et ekko av det store rommet. Der står det en kasse av et rom, som måler 4x5 meter.

Den hvite kuben i det hvite rommet på det lyse betonggulvet skaper en visuell tvetydighet som balanserer mellom det monumentale og det golde. Badet i flatt hvitt lys får rommet óg et klinisk preg. I sin renhet, strenghet og størrelse, og ikke minst gjennom plasseringen innerst i rommet gir konstruksjonens monumentale karakter assosiasjoner til mausoleet som bygningsform og symbol. Et symbol på makt, avmakt og savn.

Det eneste vi ser er rommets hvite yttervegger. Rundt rommet går en relativt smal passasje vi kan bevege oss rundt. Når vi går inn i en av passasjene vil vi oppdage at det gir en lett klaustrofobisk følelse, som også forsterker byggverkets monumentale preg. Den klaustrofobiske følelsen fremkalles av forholdet mellom passasjens bredde (2,4m) og det permanente rommets store høyde (6m). I passasjen finnes to lydkilder. Men det er først senere at vi forstår hva vi hører. Når vi kommer til enden av passasjen fortsetter vi inn i en ny passasje. Da oppdager vi at det temporære rommet ikke er lukket, men er utstyrt med en døråpning.

Vi kan velge om vi vil gå inn, eller se det utenifra. Men hvis vi går inn ser vi ni bilder i mellomformat montert på veggene. De er fargesterke, men umiddelbart kan det være litt usikkert hva motivene er. Det er fotografier, forstørret så mange ganger at de blir grovkornete, vi ser pikslene. Vi ser også at bildene er fra et interiør. I et hjørne, på et fjernsyn ruller en film. Den viser bruddstykker av film tatt opp på en mobiltelefon. Det er det samme interiøret som vi ser på bildene. I tillegg hører vi lyder fra opptakene. Lydene er uklare, noen gange pulserende i en rytme, andre ganger kan det høres ut som susing.
 

Det emosjonelle

Men hva er det vi ser her? Inne i passasjen har du som publikum kunnet lese en kort veggtekst som lyder som følger: ”For to år siden døde faren min. Han etterlot seg en mobiltelefon som inneholdt 100 fotografier. Disse fotografiene ble tatt fordi faren min forsøkte å ringe moren min. Han lå på sykehuset og var svært syk og visste aldri at han tok dem selv.”

Da forstår vi hva vi har sett. Bildene og videosnuttene er tatt av kunstnerens far da ha lå på sykehuset. Når vi lar dette synke inn, oppdager vi at rommets størrelse også gir assosiasjoner til et sykehusværelse. De smale passasjene blir med ett tomme sykehuskorridorer.

Møtet mellom Thiis-Evensens egen historie og publikums ulike erfaringer blir slående. Alle har vi eller har hatt en far. Fraværende eller nærværende, varm eller kjølig, levende eller ikke-eksisterende. Betydeligheten eller ubetydeligheten i farsskikkelsen og foreldrerollen blir et sentralt element i vår opplevelse av verket. Installasjonen har gått fra å være en øvelse i arkitektonisk psykologi til å omhandle dypt mellommenneskelige forhold.

Det er nå blitt et verk som, gjennom sitt råmateriale, altså mobilbildene, også berører spørsmålet om teknologiens rolle i dag, om kommunikasjon eller fraværet av kommunikasjon, og nivået av kommunikasjon i vår egen tid. Veien til massemedia er kort, både som forbruker og som produsent. Vi er passive eller aktive, og vi har alle blitt billedprodusenter gjennom den samme teknologien, også på dødsleiet.
 

Avslutning

Når vi da står i dette rommet fylles vi med følelsesmessige paradokser. Først har vi blitt fjetret av rommets fysiske tilstedeværelse, det monumentale og det tidvis klaustorfobiske. Deretter gripes vi av sentimentaliteten i fortellingen om en døende far som gjentatte ganger forsøker å få kontakt med sin kone. Når vi så kobler inn hjernen slås vi av menneskets ubegripelige ensomhet i reproduksjonsalderen. For de fleste kommuniserer ikke, vi reproduserer.

På denne måten evner Thiis-Evensen ikke å bare fortelle en personlig historie som relasjonelt vedkommer oss som mennesker. Hun forteller også en historie om hvordan vi lever, eller kanskje riktigere; velger å leve i vår egen tid.

Til toppen